Historie – Hunn Østre Gård

«Urgården» Hunn og Hunn gravfelt m.m.

Hunn gravfelt på gården Hunn Østre i grenda, bygdesenteret og kirkestedet Hunn (lokal uttale hoinnj) i Overhalla ble åpnet i 1978 og med ny presentasjon 22. mai 2025. Det var et samarbeidsprosjekt mellom Overhalla kommune, Trøndelag fylkeskommune og grunneier.

Oppmøtet var bra med bl.a. én skoleklasse fra Hunn skole som hadde deltatt i rydding av området. Undertegnede ønsket velkommen og sa noen ord til slutt. Kultursjef Siri Hongseth og ordfører Hege Kristin Kværnø Saugen talte og ordføreren klippet snora. Kaffe på Hunn Østre etterpå – fullt hus.

Arbeidsgruppa ble ledet av kultursjef Siri Hongseth og besto ellers av arkeolog Lars Forseth fra Trøndelag fylkeskommune og undertegnede i egenskap av eier av gården Hunn østre.

Gravfeltet som ligger langs fylkesveg (Fv) 17 (tidligere riksveg 17) nord i det tidligere skogs-området Hunnamoen (utt. hoinnamo’n) øst for hunnagårdene (utt. hoinnagå’Lan), ble ryddet og presentert i 1978 med infotavle etter initiativ fra Namdal historielag ved daværende leder Oddvar Mørkved. Flere bidrog, herunder Overhalla kommune og Nord-Trøndelag fylke ved arkeolog Oddmunn Farbregd. Tiltaket ble iverksatt etter avtale med daværende eier av Hunn østre som var Einar Mørkved. Feltet er omtalt i boka – Det eldste Overhalla – av Gunnar Groven.

Tiltaket omfattet fem av i alt 12 hauger. I tillegg var det én haug øst for dette feltet og som kommunen har ervervet fra gården Belgvoll (utt. bæL’voillj). Skrivemåten avviker klart fra «den nedervde lokale uttalen», jf stadnamnlova § 4. Gravfeltet ble utvidet til å medta denne og alle andre hauger på nordsida av Fv 17, det vil si i alt 13 hauger. I tillegg er det én haug på sørsida av vegen.

På Hunn er det fleire gravfelt. For over 250 år siden ble det laget et kart over Hunn som viser cirka 40 hauger i dette gravfeltet hvor haugene lå på begge sider av daværende nordlige oldtids-/hulveg østover og hvor nåværende Fv 17 går. Gravfeltet omfatter de gjenværende haugene.

Vegen delte seg da som no ved det gårdstunet til hunnagårdene og det gikk en hulveg derfra også gjennom den sørlige delen av Hunnamoen. Det lå fleire hauger også langs denne, men det framgår ikke av kartet. En mulig forklaring er at de lå inne i skogen. En annen mer nærliggende forklaring er at haugene ble oppfattet å ha sitt opphav fra Hallvardmo-gården(-e) (utt. haillva’Lmo) og slik kan det ha vært.

Den store elva (nederst på kartet) er Namsen (utt. namsinj). Skrivemåten avviker fra «den nedervde lokale uttalen», jf stadnamnlova § 4. Namnet skrives tidvis for Namsin og det passer bedre. Den mindre elva øverst på kartet heter Myrelva fordi den kommer fra myrområdet øst for Hunn – omtales nærmere nedenfor. Nord for gårdene ligger skogsområdet Hunnaåsen (utt. hoinna’åsn). Gerhard Schøning var i 1774 Justits-Raad og seinere professor i København. Besøket er beskrevet i Schønings 3-bindsverk – Reise Giennem en Deel af Norge 1773-75 (bind 2) som han skrev etter mottatt pengestøtte fra Kongen i København. Schøning anslo samlet antall gravhauger på Hunn til ca. 50. Hauger sør i Hunnamoen var ikke medtatt og neppe de i Hunnaåsen (Nord-/Sørmarka).

Skissen viser at elveløpet til Namsen har endret seg ved at det gikk et løp på innsida av Førri-øya (også kalt Hallvardmoøya). Landhevinga har fjernet dette elveløpet nedenfor skråninga (kalt reina) ned fra Gåsmoen (utt. gåsmo’n), men det er fortsatt fuktig der (slike steder kalles lokalt for lorn/lornet).

Fram til for få år sia lå det også ei øy utenfor Skage gård (utt. skagga) antakelig en rest etter et tidligere jordras/-skred. Øya vises ikke på kartet fra 1774. Siste rest av øya forsvant for få tiår sia.

Ved raset på Førri (sørsia) den 14.4.1959 ble elveløpet mellom øya der og fastlandet fylt opp slik at øya forsvant. Det førte til et smalere elveløp og økt vannhastighet og økt graving på den nordlige elve-bredden og den ble derfor steinsatt (fasinert) for å hindre utrasing av elvebredd og også nye ras i likhet med mange andre elvestrekninger. Heller ikke den øya vises på kartet fra 1774. Jeg sto i vårt tun og hørte rumlinga fra raset på den andre sia av Namsen og fikk også sjå de to ødelagte trønder-lånene på nært hold. Vi hørte rauting fra ungdyr som var midlertidig tatt inn i husa.

Hunn – grend, bygdesenter og kirkested ved Namsen (utt. namsinj) – største tettsted

Før ladestedet Namsos ble etablert 7.6.1845, var Hunn det bygdesenteret og kirkestedet som lå lengst nede i dalføret. I 2024 var Hunn største tettsted i kommunen ifølge Statistisk sentralbyrå med 853 beboere. Befolkninga økte dels ved husbygging på 50-tallet, men særlig ved etablering av boligfelt vest i Hunnaåsen på 70-tallet. Boligfeltet ble gitt namnet Skage Vest. Det er feil. Vest i bygda Skage er Vestergårdene med bl.a. Reinbjør, Kvatninga, Grytøya på nordsida av Namsen.

Namsen i sør, Vattan i vest, Hunnaåsen i nord og i øst Tranmyra samt fra nord:

grenda Nordgårdene: Skilleås, Hammer, Haklia, Værnbun og Nordmyra (av Tranmyra),
grenda: Blengsli, Rygg, Tåsi, Håi og Sørmyra (av Tranmyra),
grenda Sørgårdene: Hallvardmo/Melen, Myrmo, Sellæg (utt. sælk), Gansmo og Øysvoll.

Den gamle vegen gikk fra Vestergårdene og til Alhus i tidligere Vemundvik kommune og derfra gikk posten med båt til Terråk på Helgeland. Bygda Skage omfatter også gårder sør for Namsen. Neste boligfelt fikk namnet Skageåsen. Også det er feil pga at det aldri har eksistert noen skageås her. Vestre del av Hunnaåsen som tilhørte Skage gård, ble kalt Nordmarka.

Nordgårdene, Sørgårdene og Vestergårdene har namn etter retning fra Hunn og består av fleire mindre grender og kan derfor her kalles «storgrender».

Forklaringen på feil namnebruk er nok at Hunn ble skiltet om til bygdas namn Skage i 1969. Og grunnen til det var at kirkesognets namn Skage var kartfestet, men ikke kirkestedets namn Hunn. Kommunen vedtok namneendring til bygdas namn Skage den 26.5.2014 og vedtaket ble opphevet av Klagenemnda for stedsnamnesaker den 5.6.2015 og korrekte skilt ble satt opp den 6.2.2018. Tilsvarende skjedde også på kommunesenteret Ranemsletta – der vedtok kommunen namneendring til kommunens namn. Begge steder fikk korrekte skilt i 2018 med namna Hunn og Ranemsletta.

Hunn – eneste daterte busetting fra bronsealder i Namdalen – for ca 3 000 år sia

Det har vært folk i Norge langs heile kysten i mange tusen år også i Namdalen (utt. namda’Ln) ifølge Jørn Sandnes som skriv at Namdalen dannet nordgrensa for Fosna-kulturen og at det er gjort steinalderfunn bl.a. i Overhalla. Carl Ivar Storøy skriv også om funn som kan være fra steinalderen, men stein ble også brukt i heile bronsealderen. Bronse var statusprodukt forbeholdt de mektigste. Innvandring av folk med annen kultur, langhus og husdyr innledet det vi kaller for bronsealderen.

Den opprinnelige busettingen/gården Hunn (her kalt Hunnagården) er den eneste påviste (daterte) busettingen i Namdalen fra bronsealderen. Det ble foretatt arkeologisk undersøkelse av Kjerkåkeren på Hunn Østre i 1997 da kommunen skulle kjøpe arealet for å utvide kjerkgården og bygge boliger. Den eldste dateringen viste busetting fra cirka år 1 000 før år 0 (vår tidsrekning/f.Kr.f.) – det vil si for ca 3 000 år sia. Det var kort tid etter at det hadde blitt stabilt tørt land dvs én meter over vannivå ifølge geolog Harald Sveian. Fleire andre dateringer tatt samtidig viser spredning i alder og det tyder på at det har vært permanent busetting her fram til vikingetid, men sikkert er det ikke.

Carl Ivar Storøy opplyser om datering av kokegrop på gården Gran datert tidsrommet 1267 – 1156 før år 0. Det er noe eldre enn dateringen på Kjerkåkeren. Vi antar at det er knyttet til samme busetting. Gran ble fradelt Hunn Vestre og etablert i mellomkrigstida og ligger sør i Hunnamoen.

Øistein Koch Johansen (ØKJ) skriv i boka Bronse og makt at det det var et maktsenter rundt hav-stykket Folla i Namdalen i bronsealderen. Det er særlig tre kilder: (1) kystlynghei oppsto på kysten mellom 18-1500 før år 0 pga beiting av sau og brenning. (2) funn av bronsespyd med lengde på 58 cm på Hoddøya i Namsenfjorden i 1922 – ett av de lengste i Nord-Europa. (3) Det er dessuten mange gravrøyser av stein i Folla-området. Sigmund Kinn Alsaker (tidl. leder av Museet Midt) opplyser at ingen av røysene er datert. Busettingen på Hunn kan ha kommet fra kysten dvs Folla. Et alternativ er fra gården Tonnes i Sparbu hvor ØKJ skriv (s. 100) «Landets største gravfelt fra bronsealderen ligger på et bredt nes ved Beitstadfjorden i Sparbu kommune sør for Steinkjer by. Flesteparten av gravene ligger på gården Toldnes … 20 røyser … kan kalle et gårdsgravfelt. … mellom 6-17 meter i tverrmål.» Tonnes ligger ved Drakihaugen (utt. drakji…) og den har adresse Toldnes som bør endres til gårdsnamnet. ØKJ opplyser at han ikke har vært i området.

De første busettingene (tidl. kalt urgårder) omfattet store områder. ØKJ skriv (s. 95) at «På Nord-Jæren synes disse territoriene å ha vært fra fire til ni kvadratkilometer store.» (u.h.) De første busettingene i Namdalen kan ha vært langt større. Hunnagården kan derfor ha omfattet heile nåværende bygd eller meir. Meir interessant er avstanden mellom de første busettingene. Pr. d.d. kjenner vi ingen andre, men urgården Haug på nåværende Ranemsletta kan være eldre enn Hunn.

Brynhild Mørkved Vorren (fra Bangsund og Hammer) ved Universitetet i Tromsø (UiT) foretok pollenanalyse fra Bergsmo (utt. bærsmo) i Grong som viser korndyrking på slutten av bronse-alderen. Hun daterte også pollen fra Kjerkmyra på Hunn, og det viste økt dyrkingsaktivitet fra cirka år 150 etter år 0. Det ble tidligere tolket til at busettinga skriver seg fra da. Nyere dateringer, sjå foran, viser at busettinga kom meir enn 1 000 år tidligere. Feilen skyldes nok at det ikke ble tatt hensyn til landheving. Myra ligg på Gåsmoen 10-12 moh. og det ble tørt land der først i eldre jernalder. Pollenanalyser viser kun hva som skjedde etter det.

Tori Janne Svarliaunet skriv (s. 178) at denne pollenanalysen viser at «… den faste bosettinga måtte være en realitet 150 +/- 80 e.Kr.» Dateringene fra Kjerkåkeren og Gran viser at det var busetting på Hunn allerede i bronsealderen. Hun skriver også (s. 143) at det er tettere med gårder med usammensatte naturnavn i området mellom Ranemsletta og Skage (dvs Hunn) – eller rettere i bygda Skage «… enn ellers i Overhalla (bygda Ranem – tilføyd her.). Her ligger en stor del av valda i et langt løsere mønster enn hva valda gjør i området (ellers). Flere av valda har også uortodokse figurer. Kort sagt er det her vanskeligere å sjå hva som har vært de originale modervalda. For én ting forteller valdas «urolige» mønster; dette kan ikke ha vært noe opprinnelig. Årsaken til hvorfor grenseforholda mellom valda og grensefigurene i nedre delen av Overhalla (bygda Skage – t.h.) i dag mere ustrukturert enn hvordan det faktisk er i resten av bygda (dvs kommunen-t.h.), kan ha fleire årsaker.» (u.h.) «Ellers i Overhalla» er den østre bygda (og tidl. sogn) som heter Ranem.

Hun skriv videre at grensa mellom gårdene Hunn og Skage «… kom til etter at Hunn var en realitet og fordi Skage skulle bli en realitet. Det området som i dag tilhører gården Skage, har en gang vært en del av Hunn. Og slik som grensene framstår i dag, og som en kan rekne med har vært der fra først av, så likner dette på ei likeverdig deling mellom to gårder. Den bakenforliggende gården Reinbjør, må ha oppstått etter ei utskilling fra enten Skage eller Hunn.» (u.h.) Det er korrekt.

Rest-/kjerneområdet av Hunnagården ble likeverdig delt ca. år 1500 og det resulterte i en ny gård Hunn og i gården Skage. Skage gård har hatt tilnærmet samme areal som hunnagårdene samlet og det var noe over 3 500 dekar. Det er påvist og datert en busetting/gård på Hammer fra ca år 200 (G.Groven – Eldste Overhalla s. 38 flg.). Reinbjør kan også ha oppstått i samme periode pga 14 fornminner på fem ulike lokaliteter iflg. (s.s. s. 25-26). Arealet er knappe 4 000 dekar som er ganske likt Skage gård og som igjen er halvparten av Hunnagården da den ble delt ca år 1500.

I 1835 ble det på Reinbjør «… funnet rester av et sverd «med hjalt av guld» (Oldsakssaml.) T 19225.» (u.h.) samt at det er «… sju større og mindre gravhauger langs reina.» i Sørmarka (fradelt Hunn Vestre i nyere tid og namnsetting fra Reinbjør) nord i Hunnaåsen. Sørmarka ble ervervet pga gjeld til landhandelen på Hunn. Dagens eier er Magne Melhus. Grensa mellom Hunn og Reinbjør har gått ved Nordelva. Det ligger også noen gravhauger i vestre del av Hunnaåsen på Skage gård – kalt Nordmarka. Sørmarka ligger faktisk nord for Nordmarka. Haugene tyder på busetting i Hunna-åsen. Det går to gamle vegleier fra Reinbjør mot Hammer og Vanebu/Værnbua (lokal utt. værnbun). (gnr 18 – ca 15 000 dekar). Både gårds- og familienamn har i nyere tid blitt skrevet Vannebo.

Svarliaunet omtaler videre gårdene Hallvardmo og nåværende Mælen (dansk skrivemåte – tidl. Nedre Hallvardmo) med namnet Mo. Hun omtaler bl.a. «… felleseie mellom Hunn og Mo/-Hallvardmo …(og)… dermed forklare de sekundære grensene til Hundsmoen/Mo.» (u.h.) Hun antyder at gården Mo kan ha vært den opprinnelige i området, men det er neppe korrekt. Dateringene fra Hunn samt at kultstedet antakelig lå her pga at kirka ble bygd her, trekker klart i retning av at Hunnagården kom først. Jeg er ikke kjent med dette «felleseiet» og hun husket ikke. Tunet til gården Mo lå antakelig sør i Hunnamoen og fikk namn derfra. Gårdstunet til øvre Hallvardmo ligg 15 moh. og busetting kunne derfor etableres der i slutten av bronsealderen dvs mellom 5-600 før år 0 etter det opplyste av Sveian. Hvis gården Mo var etablert før det, så lå den nok sør i Hunnamoen hvor de 61 grav-haugene ligg. Groven skriv at det er fleire hauger på ca 20 meter og den største på 23 meter. Lengre øst ligg gården Sellæg med 60 -70 gravhauger og den største på 30 – 40 m. Hunn med Sørgårdene var klart hovedaksen i bygda ut fra antall gravhauger.

Stedsnamnet Hunn – danskene skreiv hund som er et annet stedsnamn

Hunn er ett av de eldste steds- og gårdsnamna i Norge og går tilbake til bronsealderen, før norrønt og kanskje også germansk språk. Namnet betyr jakt/fangst/fiske (hinþan på norrønt) og har samme bakgrunn som ordet hunt på engelsk, og tilsvarende ord på tysk (hunte) og hollandsk (honte). Hunn kan være det eldste ordet vi har for jakt/fangst/fiske, og det passer bra for fiske- og viltrike Namdalen.

Oluf Rygh (fra Verdal med familienamn fra Rygg-gårdene i Overhalla) antok at namnet Hunn kommer fra elva vi i dag kaller Myrelva (som er et nyere namn) like nord for gårdene og gravfeltet. Det tyder på at elvas opprinnelige namn var Hunna eller Hunnelva, jf. Hunnselva i Hunndalen i Gjøvik (Hunton fabrikk har namn fra elva) og Hunnebekken og Hunnebonn ved gårdene Hunn i tidligere Borge kommune (nå – Fredrikstad). Der ligger Hunnsfeltet med steinringene som er ett av de mest spesielle fornminner i Norge. Det er de tre stedene med gårdsnamnet Hunn. Det er i tillegg mange eldre gårder som har namnet Hunn som en del av gårdsnamnet. I dansketida ble namnet skrevet hund og det skjer fortsatt mange steder og gjør namnetolkingen usikker. Stedsnamnet hund har et heilt anna meiningsinnhold og er omtalt nedenfor. Hva var tilnamnet til Tore Hund?

Gårdstun fra tida etter Den Justinianske pesten i 541-42? – Fimbulvinteren

Det er antatt at de eldre gårdstuna i Norge skriver seg fra tida etter Den Justinianske pesten i 541-42 etter år 0/e.Kr.f. – i sagaene kalt Fimbulvinteren dvs etablert i tida mellom 550 og 660. Tunet på Hunnagården hvor nåværende hunnagårder ligger, kan være et slikt tun samt fleire andre gårdstun i bygda. Det foreligger ingen dateringer av gårdstun i Namdalen, men eldre stolpespor kan kanskje finnes? De første husa ble bygd med bærende stolper satt i jorda. De hadde en levetid på noen få tiår og så måtte de bygge nytt. Gården Gran ble dyrket opp på 30-tallet og er derfor en ny gård, men den ble anlagt hvor det var en busetting i bronsealderen for meir enn 3 000 år sia og er i dag den eldste dateringen av busetting i Namdalen om vi ser bort fra steinalder-busettinger (særlig på kysten) og kystlynghei fra bronsealder.

Fleire gravfelt på Hunn – mange fjernet før 1774 – opprinnelig rundt 200 hauger?

Samuel Storøy på gården Gran fortalte til sønnen Carl Ivar at massen fra fleire gravhauger ble nyttet til veglegeme og derfor fjernet ved anleggelse av kjøreveg fra Hunn til Hallvardmo/Melen. Det skjedde antakelig på 1800-tallet eller tidligere. Mange hauger var nok fjernet før 1774.

Lars Forseth antar at det kan ha vært gravhauger langs vegene på Hunn og at det totale antallet hauger medrekna Hunnaåsen og Hunnamoen, kan ha vært i størrelsesorden 200. Haugtettheten på Sommerschields kart kan gi en indikasjon av maksimalt antall hauger.

Det er blant anna cirka 60 hauger sør i Hunnamoen (på Hunn kalt Melamoen pga at vegen leder fra Hunn til stedet som nå heter Melen). Stedsnamnet Melen (utt. me’rn) er et nyere namn fra 16-/1700-tallet og har sitt opphav fra Overhalds Marked som foregikk langs elvemelen på gården Nedre Hallvardmo. Gården heter nå Mælen som er dansk skrivemåte. Abel Margrethe Hammond Holst Meyer (1706-1787) fra Nidaros budde der og hun eide ca. 90 gårder, fleire kirker, sagbruk m.m.

Båtene ble nok staket og rodd oppover daværende Hunna/Hunnelva (nå: Myrelva) før de ble hauglagt her. For 1300–1400 år sia sto vannstanden 6,5 meter høgre i forhold til landet enn nå, og det var derfor mulig å ta større båter oppover elva og med kort veg til hulvegen hvor båter ble lagt i haug langs vegen. H.C. Sommerschield skrev i 1797 om funn av båtnagler ved utgraving av hauger her og bl.a. at «De lange houge indeholde i længden 20 a 40 alen, bredden 10 a 12 og høiden 4-5 alen. Ingensteds længere op i bygden befindes sådanne lange hauger at være anlagte, men vel høie og runde. Altså har man fuld anledning til at slutte at de lange houger er skibshauger eftersom disse ere så nær ved søen anlagte.» Det var kvinner som ble gravlagt i langhauger. Sommerschield skreiv opp lengden på haugene og talla framgår av georeferert kart i alen (lokal utt. ærn). Ifølge Wikipedia var 1 alen ca 63 cm i 1774. De lengste haugene var derfor målt i meter (m) (ca tall): 44=28m, 2×35=22 m, 2×34=21,5m, 2×28=17.5m, 2×27=17m, 25=16m, 23=15.5m, 21=13m og 20=12,5m. Det var mao 5 hauger lengre enn 20 meter og den lengste var 28 meter. 12 alen gir en bredde på ca 7,5 meter og 5 alen gir en høgde på noe over 3 meter.

Båttype ble ikke opplyst og det er ikke kjent at noen av disse funna er tatt vare på. Det er plyndringsgrop på toppen av fleire eller alle haugene. Plyndring kan ha skjedd kort tid etter hauglegginga. Alle båttyper fra den tida er kjent.

Innførsel av bronse og utførsel av viltprodukter – hvem drev fangst av vilt?

De første busettingene/gårdene i bronsealderen omfattet store områder. Kock Johansen skriv (s. 95) at «På Nord-Jæren synes disse territoriene å ha vært fra fire til ni kvadratkilometer store.» og det var på Jæren hvor det var fleire. Antakelig var det mer spredt i landet ellers. Han skriv s.s. (s. 200) at det utviklet seg to kulturer ved fangstfolk og bønder som handlet med fangstprodukter og at «Innlandets fangstkultur strakte seg sydover i Nordlands og Trøndelags skogtrakter og langt ned i Østerdalen.» og (s. 81) at de nye ledende slektene tok kontroll av «… prestisjevaresystemet som særpreger handelsformen i bronsealderen …» (u.h.) og at slike varer ble byttet mot bl.a. bronse fra Danmark. Det er nærliggende å tenke at de spredte seg opp langs kysten og innover nettopp for å få tak i slike varer dvs skinn, pels og andre viltprodukter. Hunn kan være en slik busetting.

Ellingsvåg og Wee omtaler «… trekanthandel mellom dagens England, Skandinavia og Sør-Tyskland, der skandinaviske krigere og handelsmenn hadde med rav sørover, byttet til seg kobber som de tok med til De britiske øyene, der de byttet til seg både gull og tinn, før de returnerte til Skandinavia.» (u.h.) De nevner at det ble byttet gevir, elfenben fra hvalrosstenner og narval, kvalolje m.m. med danskene og innført bronse og salt derfra. Men det betyr også at de hadde båter som kunne frakte varer langs norskekysten og også over Den engelske kanal, Skagerak og ev. også over Nordsjøen. Det tilsier solide båter av tre slik skipskonstruktøren Per G. Klem har hevdet.

Kock Johansen skriv (s. 218) at «De ledende ættene … fungerte som mellommenn ved å distribuere produktene videre til Syd-Skandinavia. … Høvdingdømmene i de viktigste jordbruksbygdene var avhengige av en jevn tilførsel av metall (dvs bronse – tilføyd her) for å opprettholde den ønskede samfunnsstrukturen. Ettersom utmarksprodukter dannet basis for denne importen, er det sannsynlig at virksomheter som jakt og fangst var satt i et visst system. Det var viktige erverv, og det krevde en form for organisering.» (u.h.) «Avhengig (og) jevn tilførsel» er neppe helt treffende.

Hunnagården og andre eldre gårder/busettinger kan ha vært «mellommenn» i handel med viltprodukter og bronse. Namnet Gullvika (utt. goillvika) i tidligere Vemundvik kommune kan peke mot bronse. Farfar til Åge Aleksandersen fant støypeform for spyd der.

Hvilke folk var det som drev fangst i bronsealderen? Var det de tidligere steinalderfolkene eller folk fra nyere innvandringer? Namdalen er et sørsamisk område og spørsmålet om når samer kom til Midt-Norge er derfor relevant i denne sammenheng. Her nevnes det kun at Karin Bojs og Peter Sjølund har skrevet om innvandring av folk som dannet samisk kultur. Nils Roger Duna har skrevet to bøker som belyser denne kulturen i nyere tid.

Kan her nemne at viltprodukter også ble foredlet lokalt. Det var bl.a. en leir som lagde kammer av reingevir dvs en «kamfabrikk» i Lærdal, rett nedafor gården Seltun. Slik produksjon skjedde også fleire andre steder.

Namdalen – en fjerdedel av gravhaugene større enn 50 meter – del av mektigste region?

Det heiter på nettstedet Norgeshistorie.no at «I romertid (0–400 e.Kr.) begynte folk igjen å anlegge store gravhauger. Det var ikke uvanlig å bygge hauger som var omkring 20 meter i utstrekning, og de største kunne være over 40 meter i diameter og 6–7 meter høye. … Sannsynligvis henger den storstilte byggingen av monumentale gravhauger sammen med den økende lagdelingen … av samfunnet. Enkelte slekter hadde behov for å … øke sin nyvunne makt og posisjon, og monumentale gravhauger inngikk i deres maktstrategier. Storhaugene lå som regel i direkte tilknytning til bosetningsområder. Ved å oppføre monumentale gravhauger kunne innbyggerne uttrykke at her bodde det en stor og innflytelsesrik slekt med ressurser til å reise små fjell. … Mange ble gravlagt i allerede eksisterende monumenter. Derfor inneholder ofte gravhauger mer enn én begravelse. … Andre ble gravlagt på store gravfelt, som for eksempel Hunn i Østfold, Veien i Buskerud, Vereide i Sogn og Fjordane eller ved Egge i Trøndelag. Noen gravfelt var etablert allerede i bronsealder, andre ble fortsatt brukt i vikingtid. Et slikt gravfelt kunne til slutt omfatte flere hundre graver.» (u.h.) Det siste kan være tilfelle også for Hunn i Namdalen.

Gravhauger større enn 50 meter i Norge:

Region Vikingtid	Antall =>50 m	% =>50 m
Namdalen	4	23,53
Vingulmork	3	17,65
Innherred	2	11,76
Rogaland	2	11,76
Romerike	2	11,76
Firdafylki	1	5,88
Hedmark	1	5,88
Hålogaland	1	5,88
Ringerike	1	5,88
	17	100

Lars Forseth skriv (2023/20) at «Når vi … ser på de store gravhaugene i Norge, så er det et tydelig skille fra ca 16-20 m i diameter. Det er her de store haugene begynner. Mellom ca 20 og 34 m i diameter kan man anta at du finner jarlene (Erilar) …» (u.h.). Kongshaugene begynner på 34 meter. Dette er ikke ny kunnskap. Storhauger vitner om et høvdingesamfunn med god økonomi, og det var nok et resultat av salg av pelsverk/skinn fra fangst av vilt, salg av jern og trelast, skatt/avgift fra dem som reiste langs kystleia og finneskatt, jordbruk, jakt og fiske.

Forseth er i ferd med å undersøke forekomsten av storhauger over 40 m og han opplyser at cirka 10 % av slike hauger ligger i Namdalen. Den 11.3.2026 mottok undertegnede e-post hvor Forseth opplyser at nesten en fjerdedel av norske gravhauger større enn 50 meter ligger i Namdalen. To av dem ligger på gården Bertnem i Overhalla, én på Øyheim i Grong og én på gården Skei på Leka og det er Herlaugshaugen. Datering fra Bertnem viser at den haugen ble anlagt etter år 500. Forseth antar at også den tredje haugen på Bertnem også var over 50 meter. I så fall blir det 5 stk.

Namdalen er den regionen med klart flest hauger over 50 meter. Innherred har knappe 12 % og Hålogaland knappe 6 %. Jeg kan ikke forstå annet enn at dette betyr at Namdalen var sentral del av en større region som omfattet området nord for Namdalen dvs Hålogaland som gikk opp til Lyngen.

Opplysningene her peker i retning av at Namdalen var viktigste maktsentrumet i denne regionen da haugene ble anlagt. Sandnes antyder at denne regionen også strakk seg østover inn i nåværende Sverige og at det var betydelig kontakt østover. Det er trukket sammenligninger mellom haugene på Bertnem og haugene i Uppsala og spørsmål er reist om de ledende kretsene kom derfra og ev. stått i samband med Uppsala.

Hvis det var slik, så var gården Alstadhaug med i samme region som Namdalen, Der er den eneste haugen på 50 meter nord for Namdalen og det innebærer at det var minst 5 slike hauger i den regionen hvor Namdalen inngikk. Det gir en prosentandel på 29,4. 6 hauger gir 35,3 %. Karl Dag Vorren (UiT) meiner at Namdalen var sterkt knyttet til Helgeland og i samme region bl.a. ut fra kretser med 400 gårder. Det er skrevet at ladejarlene kom fra Hålogaland. I perioder hvor makt-sentrumet lå i Namdalen er det nærliggende å tenke at noen av disse kom fra Namdalen.

Forseth opplyser at det er først nå at alle haugene er registrert i en sentral database slik at en kan få ut korrekte tall. Opplysningene er ikke mindre enn oppsiktsvekkende og endrer bildet av Namdalens plass i eldre norsk historie på en radikal måte. Det er åpenbart at Namdalen har vært ett av de sentrale regioner og gårdene med de største haugene har vært sentrale maktsentra i den nordlige regionen og i landsmålestokk. Dette omfatter bl.a. alle gårder med hauger over 40 meter herunder Hunnagården. Problemet er at fleire av de forsvunne haugene kan ha vært storhauger.

Olamohaugen – over 40 meter – skadet og utgravd uten relevant datering – hvorfor?

Den største nåværende gravhaugen på Hunn er Olamohaugen ved Hunn skole. NTNU Vitenskaps-museet i Trondheim har registrert den som en storhaug over 40 meter i diameter/lengde og ifølge Geir Grønnesby «… en av de store haugene i Namdalen.», jf e-post 10.6.2024. Haugen viser at Hunnagården var en av de sentrale gårdene i regionen Namdal-Helgeland/Hålogaland.

Olamohaugen har blitt skadet fleire ganger blant annet i forbindelse med vegbygging, bygging av Hunnasalen som var forsamlingshuset for bygda (brant ei vinternatt i 1942), gang-/sykkelveg på 90(?)-tallet og sist i 2022 da Overhalla kommune skulle lage snuplass ved Hunn skole.

Av den grunn ble det foretatt arkeologisk undersøkelse av haugen og presentert i rapport ved NTNU Vitenskapsmuseet 2024: 4 – Dokumentasjon av skadet gravhaug på Hunn, Overhalla kommune, Trøndelag. Det ble gjort tre dateringer fra eldre jernalder og én fra yngre/romersk jernalder. NA skreiv «Fant omkring 2.400 år gamle spor etter ur-overhallinger i skadet gravhaug på Hunn.»

Arkeologene presiserer at dette ikke angir når haugen ble anlagt. Vitenskapsmuseet tok kull-prøver fra ei ikke-infisert kokegrop, men uten at det ble datert – i ettertid begrunnet med økonomi. Det er både kritikkverdig og lite betryggende. Ansvaret ligger hos Trøndelag fylke som er myndighetsorganet. Undertegnede har tatt opp saka både med fylket, Vitenskapsmuseet og kommunen – foreløpig uten resultat.

Kommunen ble ilagt ei bot/forelegg på en halv million kroner for skaden samt pålagt å betale for utgravinga med et tilsvarende beløp. NA gjenga den 4.6.2024 kommunedirektør Trond Stenvik med «Anslagsvis i overkant av én million kroner …». En datering koster noen få tusen kroner. Her har det sviktet i planlegging og/eller gjennomføring. Jeg har inntrykk av at fylket ikke vil erkjenne egne feil og heller ikke pålegge kommunen å betale for manglende datering. Sett i lys av at det ved fleire andre utgravinger foretas mange dateringer, så er det en ulik praksis. Hva er grunnen til det? Kulturminnemyndighetene i fylket bør redegjøre for dette om det ikke allerede er gjort. Det bør utarbeides en oversikt over antall dateringer ved ulike utgravinger. Fra andre områder er vi kjent med at Namdalen har vært nedprioritert. Er det også tilfelle på dette området?

Fotoet nedenfor viser arbeid med ei kokegrop ved Olamohaugen. Er dette den ikke-infiserte kokegropa det ble tatt prøver fra og som fortsatt ikke er blitt datert? Er det vurdert når det vil skje?

Arkeologisk utgraving på Kjerkåkeren i 1997 – Hunn kirke i Hunnar kirkesogn

Ved den arkeologiske utgravingen i 1997 på Kjerkåkeren på Hunn Østre ble det funnet spor etter fleire hus/-langhus. Lengde kunne ikke fastslås på grunn av kjerkgården pga at det ble ikke foretatt utgraving der. Funn av en formasjon ble tolket til at det kunne ha vært et kultsted. Kirker ble gjerne bygd på slike steder.

All gravlegging i daværende Hunnar (genitiv for Hunn) kirkesogn slik det heter i erkebiskop Aslak Bolts jordebok fra 1432-33, ble samla her utenfor gravfeltene til daværende gård. Kirka het da naturlig nok også for Hunn og det gjorde den fram til 1507 da namnet første gang skrives for Skagi kierke ifølge Flotten (omtalen av gårdene Hallvardmo i Bygdeboka – ikke opplyst når de ble delt).

Hunnagården var trolig ett av de sentrale maktsentra i regionen som besto av Namdalen og Hålogaland i eldre tid. Det er bl.a. i denne sammenheng interessant å få klarlagt når storhaugene på Bertnem ble anlagt, men også Olamohaugen på Hunn, jf manglende datering av kokegrop.

Kongene allierte seg med den katolske kirka og hauglegging ble forbudt. På Hunn ble det anlagt gravsted like utenfor området hvor hauglegging hadde funnet sted ifølge Lars Forseth. Her ble kirka/-ene bygd og derfor heter gravstedet kjerkgård.

Vi veit ikke når de først kirkene ble bygd i Midtre-Namdal. Antakelig kom de her som ellers i landet kort tid etter kristninga som fulgte etter 1030. Norges eldste stavkirke ligger på Urnes i Luster og er datert til ca 1130. Det er den fjerde kirka der og den er bygd på steiner. Forseth opplyser at det er få hauger anlagt etter år 950 – 1000 slik at gravlegging allerede fra den tida skjedde sentralt etter påvirkning av kirka. De eldste kirkene i Midtre-Namdal kan også ha blitt bygd på 1 000-tallet. Det er langt tidligere enn det har vært antatt.

Storhaug i Storenget på Hunn Østre? – ca 35 meter – fleire hauger ved Storenghaugen?

Under befaring i beitet sommeren 2024 oppdaget undertegnede en haug som vi antar er en gravhaug i nedre del av Storenget (Hunn Østre) nord for Myrelva og Hunn gravfelt. Haugen er befart av arkeolog Lars Forseth. Det er en lang haug som ble skrittet opp av undertegnede til ca 35 meters lengde. Haugen har åpenbart vært kjent fra før ved at det er gravd i begge endene av haugen og ganske djupt midt på. I tillegg er det tydelige fotgrøfter rundt heile haugen slik som vist på fotografiet nedenfor. Hvis det er en gravhaug, så er det en storhaug og kanskje en kongshaug, men også en langhaug. Forseth opplyser at haugen er registrert av kulturminnemyndighetne.

Fleire hauger som ble fjernet etter 1774, har ikke etterlatt noen spor med ett unntak ved at én tidligere haug er avmerket på kartet ca midt mellom gravfeltet og Bjørbekken, sjå foran. Kartet fra 1774 viser at mange hauger er borte. Det betyr at mange hauger kan ha blitt fjernet før 1774 uten at det er noen synlige spor i dag. Noen av dem kan ha vært store. Det reiser noen spørsmål – hvor mange hauger har det vært opprinnelig og hva var størrelsen og hvor mange av dem var storhauger?

G.Groven skriv (Eldste Overhalla) at «Det siste gravfeltet på Hunn skal ligge oppe på åsen, nærmere bestemt ved Storenghaugen med utsikt både til gårdene og oppover dalen. Det har imidlertid ikke lykkes meg å lokalisere dem.» (u.h.) Det ligger dessuten hauger både vest i såkalte Nordmarka og nord i såkalte Sørmarka i Hunnaåsen, sjå foran.

Kavlvegen over Tra(n)myra – ei av landets lengste kavlbruer – datering fra ca år 1100 og 1450

I vikingetida ble ei av landets lengste kavlbruer (vegbane av tverrgående stokker) anlagt over myra øst for gravfeltet og Bjørbekken. Det var myndighetene som bestemte at slike kavlbruer skulle bygges for at de skulle kunne reise raskere.

I 1774 lå det hauger til Bjørbekken (beverbekken) i øst. Det viser at det var hovedvegen som gikk videre over Tranmyra lenge før vikingetid. Vi kan derfor slå fast at det var en sti/gangveg over myra før kavlvegen ble anlagt og ride-/kjøreveg med hest på frossen mark.

Dagens vegkryss like øst for Bjørbekken eksisterte ikke da. Hulvegen til Nordgårdene gikk over Myrelva like ved nåværende gravfelt til Storenget og videre til Nordgårdene som besto og består av fleire grender, sjå foran. Kavlvegen ble undersøkt av arkeolog Ingrid Smestad og dateringene av stokkene viser 1030-1185 og 1430-1475 etter år 0/e.Kr. (ikke kalibrert) dvs fra slutten av vikingetid til slutten på middelalderen dvs rundt år 1500 dvs på samme tid som Hunnagården ble delt til en ny gård Skage og en ny gård Hunn.

Ingrid Smestad skriv i artikkelen Kavlbrua over Tranmyra at «Brua over Tranmyra er kjent over en strekning på flere kilometer, i så måte er den en av de lengste brolegningene vi kjenner her (i landet – t.h.).» (u.h.) Hun knytter bygging av slike kavlveger til rikskongedømme og etter hvert kirka som krevde bedre veger for «maktutøvelse og kontroll».

Smestad opplyser at kavlbrua ble brukt av gående og ridende, men ikke til varetransport med vogner sommerstid. Derimot ble nok traséen brukt vinterstid også for varetransport med sleder også før kavlvegen ble anlagt. Kavlvegen var hovedveg fram til slutten av 1800-tallet. Smestad skriv at bulkvarer ble transportert «… vinterstid på snøføre eller med båt på Namsen.», men sikkert også med hest og slede også på namsisen. Lasskjøring med slede foregikk helt til bilene overtok inn på 1900-tallet.

Overhalla historielags treff på Kavlvegen 27.5.2025 – fra tidligere torvstrø’n til Tetlievattan. Foto: Brynjar Mørkved.

Groven skriv at «Det var posten (budstikka – t.h.), militæret og embetsmennene som måtte ha veg. Reisende ellers fikk klare seg som best de kunne.» Kort etter kom også prestene.

Namnet på myra – mellom Bjørbekken og Håi – har sia ca 1960 hovedsakelig blitt skrevet Tran-myra, mens det tidligere var Tramyra. Willy A. Knutsen har undersøkt saka og mener at korrekt skrivemåte er Tramyra i to artikler, sjå kilder. Han har meldt fra til kommunen uten respons og vil derfor melde fra til Statens kartverk med forslag til endret skrivemåte og det støttes herved.

Bautasteiner på Hunnagården – minst 6 stykker – fra eldre jernalder?

Tre bautasteiner fra Hunnagården som er vist på kartskissen foran av Sommerschield, ble reist på Hunn gravfeltet i anledning ny presentasjon av feltet. Sommerschield skrev i en påskrift på kartet at lengden på to steiner var på knappe tre meter og en på noe over to meter. Det tilsier at de to minste er resultat av at en eller to steiner er blitt delt i to. Det heter i Store Norske leksikon at «De norske bautasteinene som har latt seg datere, skriver seg fra eldre jernalder.» (u.h.)

Bautasteinene er medtatt på Sommerschields kart og det til tross for at de var fjernet før 1774. Schøning skriv at bonden Joen Hund (dansk skrivemåte av gårdsnamnet hunn) på Hunn Østre opplyste at steinene var tatt i bruk til husbygging m.m. De ble gjenfunnet på gården Lauvli i 2019 av Anne Mørkved (fra Hunn Østre) og Thore Einvik Kværnø. Steinene hadde vært i bruk som byggematerialer i kjelleren til trønderlåna der etter det opplyste av nåværende eier Geir Nysæter. Grunnen til at steinene var der, var at Jacob Rønning var byggmester for nytt våningshus på Hunn Østre i 1902. Han fikk da den eldre låna som ble revet og han bygde seg lån på sin nye gård Lauvli fradelt Hunn Østre – i ettertid også fradelt areal fra Skage gård.

Bautasteinene er reist sammen med informasjonstavler. De to minste er resultat av at en eller to steiner er blitt delt. John Hunn (ved steinene på det øverste bildet) og dattera Ellen Janne Hunn Olsen er de to siste med familienamnet Hunn i Namdalen. Foto: Brynjar Mørkved.

Tidligere eier av Lauvli – Magne Rønning opplyser at det beste tømmeret var midtstykket som også var det eldste og det ble benyttet til nylåna på Lauvli. Endedelene ble brukt til ei lån på Rygg/Tåsi og som var eid av Olstad-familien og går under namnet «Olstad-rommet» på folkemunne.

Det framgår av kartet til Sommerschield at bautasteinene sto plassert slik at de var godt synlige for de som ferdes på Namsen i likhet med at gravhaugene lå langs hulvegene og på begge sider for sikkerhets skyld. Det siste ga nok en spesiell stemning i svakt lys og nedbør f.eks. på seinhøsten.

G.Groven skriv (Eldste Overhalla) at gårdsnamnet Skage er et naturnamn og at en derfor «skulle forvente å finne mange fornminner, men de som var, er ødelagt for lenge siden. Det er ingen igjen.» Forklaringen er at Skage gård er en halvpart av Hunnagården og gjenværende fornminner derfra hovedsakelig lå lengre øst. Groven gjengir Schøning og omtaler 3 bautasteiner hvorav én var knust – den ene var «over 3 m (5 alen)» (u.h.) og en stein på 2,5 meter. Det var også noen få gravhauger. Dette peker i retning av at samlet antall bautasteiner på Hunnagården var minst 6 stykker. Har noen av disse hamnet i bygninger der slik som på hunnagårdene? Groven og andre visste ikke da at hunnagårdene og Skage var resultat av deling av Hunnagården og at gårdsgrensa av den grunn «krysset» kjerkgården. Årsaken var ikke «flytting» av kirker over gårdsgrensene slik Groven og andre har skrevet. Samme forklaring gjelder nok også for kjerkgården til Ranem kirke.

Vattan – varsling om ufred – landsdekkende system med brennende varder/veter

Småhaugan lå ved hulvegen (tråkket) fra Hunn til gården Mo, sjå kartet av Sommerschield foran.

Vattan på Hunn var en del av et landsdekkede varslingssystem med brennende varder/vatta/vete. Den ble undersøkt av Oddvar Mørkved og Karl Dag Vorren (UiT). De foretok dateringer som viser årene 775–955 og 1415–1485 etter år 0. Vattan var i bruk i et tidsrom mellom 460–710 år fra vikingetid til mot slutten av middelalderen. Tilsvarende må være tilfelle for de andre «vetene» i Midtre-Namdal og sikkert også utenfor dette området, det vil si opp langs kysten. Svein Andreassen skriv at «Namdalsvardene … ble satt i stand siste gang omtrent år 1800 med fullt vakthold fra sommeren 1808 og fram til våren 1809» og tent i august 1808 – cirka 1 000 år etter at de ble tatt i bruk. Det er fleire feil på Norgeskart mht Vattan – den flytter seg med endring av målestokken(!).

Vattan omtales med fleire namn, herunder Skaggavattan og Grytvattan. Det siste namnet er nok brukt i grenda Grytøya og eventuelt også på gården Gryta. Namnet Skaggavattan kommer av at Vattan ligger i utmarka til gården Skage etter deling av Hunnagården rundt år 1500. Oluf Rygh antok at gården har namn etter Vattan, men det er neppe korrekt. Vattan ble etablert 600–700 år før gården. Professor i norsk språk Kjell Ivar Vannebo (fra Banken på Hunn) (Univ. i Oslo) mener at gården har namn fra det tidligere neset mellom Namsen og Hunna/Myrelva. Det gir meir meining.

Den nærmeste vattan i vest er Vattafjellet ved gårdene i Gullvika (utt. goillvika – namn etter bronse?) i tidligere Vemundvik kommune (nå: Namsos). Den neste innover dalen er Tetlievattan (utt. titjli’vattan) mellom Håi og Myrmo. Det er ingen kjente bygdeborger i Midtre-Namdal.

Ringtun på Værem i Grong – fylkesting? – Hunn skipreid – kongens leidang – Frostating

Før landet vart samla under ei sentral kongemakt, var det regionale ting med såkalte ringtun og samla var det mellom 20-30 stykker av slike. Professor Frode Iversen (Kulturhistorisk Museum v/ UiO) skrev i e-post 21.9.2019 til undertegnede at – «Ringtunet på Værem antas å ha vært et fylkesting for Namdalen før skipreider og sysler ble etablert av kongemakten utover på 1000-tallet. Hver av de 13-14 bygdene i Namdalen kan før dette ha hatt sin egen tingbod på Værem, noe antallet boder indikerer. Slike ringtun ble nedlagt da kongemakten tok over styringen av forsvaret og leidangen ble etablert. Denne styringsretten hadde tidligere ligget til fylkestinget og de lokale høvdinger og jordeiende eliter som kontrollerte dette. Senere skulle Naumdølene stille med ni skip til kongens leidang, og riksstyret forsøkte trolig å organisere området i ni skipreider. Det er imidlertid få spor etter disse enhetene i kildene, og det er et spørsmål om skipreidene virkelig fikk fotfeste i lokalforvaltningen i Namdalen. Den lokale tingorganisasjonen i Namdalen synes i alle fall å (ha) vært knyttet til bygder og sogn utover middelalderen, og ikke til de nye skipreidene. … Dersom antallet delegater i 1274 var likt som på Gulatingslovens tid gir det: 5 representanter per skip i Trøndelag, men bare to per skip i Namdalen. Slik er det. Livet er urettferdig og Trønderne styrer.» (u.h.)

Inn-trønderne gjorde nok det på den tida, men Sandnes har en avvikende forklaring (s. 236) ved at «Dette skyldtes nok først og fremst et ønske hos dem som budde lengst borte, om å få slippe lettere fra byrden med å møte på tinget.» De var uansett i klart mindretall.

Frode Iversen omtalte skipreiden her med namnet Skage i artikkelen «Tinget i Trøndelag i yngre jernalder og middelalder» i Gunneria (NTNU) (s. 81/2017). Etter at han ble informert om gårddelingen rundt år 1500 svarte han pr e-post 20.9.2019 følgende:

«Ja, det er en del områder som har skiftet navn gjennom tidene. Sognet omtales Skage fra 1507, men het altså Hunn i middelalderen. Jeg merker meg at Hunn for Skage dermed ville ha vært riktigere i sammenhengen og takker for ditt innspill. Det var dermed Hunn som hadde egen tingbod på Værem i vikingtid.» (u.h.) Fleire hundre år før gården Skage og nåværende hunnagårder oppsto, var det bygda Hunn og/eller Hunn skipreid som stilte med en tjuesesser i leidangen til landets forsvar. Namdalen stilte med ni skip.

Undertegnede sendte e-post den 12.10.2024 til redaksjonen av Gunneria og meldte fra om feilen. Dette er en av mange misforståelser som følge av feil på kart og feil vegskilting og det viser at slike feil får uventede konsekvenser. Det var på høg tid at det ble rettet og forhåpentligvis tidsnok. Namnesaka handlet om vår kunnskap om den eldste busettingen fra bronsealderen i Midtre Namdal.

Snorre skriv (s. 93) at Håkon den gode (konge mellom 933-961) opprettet leidangen med lokale skipreider og at alle bygder, så langt laksen gikk, pliktet å stille med skip og at bygdeallmenningen var ansvarlig og i samme pålegg skulle det anlegges «vetar på høge fjell».

Bergljot Solberg skriv (s. 292) at «Leia var selve livsnerven for de nordnorske høvdingene. Sentralt langs leia finner vi kretstunene. I dette området var noen av kretstunene fra eldre jernalder fortsatt i bruk i vikingetiden, og enkelte nye var også anlagt.» Leia var nok langt viktigere også for Ytre- og Midtre-Namdal enn hva vi tenker i dag.

Ringtuna er blitt satt i sammenheng med romersk organisering av militæret slik som Dørum og Holberg (s. 56). Titlestad skriv (s. 181) «Skipreidene holdt årlige allmanna- og våpenting for å kontrollere at mann-skapene holdt våpnene kvasse og skipene stridsklare.» (u.h.) Skipreidene utgjorde leidangen som var den desidert største skipsflåten i Europa. Kongen hadde rett til å kalle ut leidangen i tre måneder kvart år og det ble gjort mange ganger. Ringtuna (kretstuna) kan også ha vært samlingsplass før vikingetokt.

Hunnasverdet

Det mest kjente gravfunnet fra Hunnagården er et sverd som ble levert til Vitenskapsmuseet i Trondheim i 1864 av «student Sellæg». Det er ikke kjent hvor gravhaugen lå, men Carl Ivar Storøy mener å ha hørt antydet «småhaugan» på Hunn Vestre – sør for jernbanen og Hunn boligfelt.

Sverdet er ikke nemnt av Sommerschield i forbindelse med utgraving på slutten av 1700-tallet. Professor John Ljungkvist (Universitetet i Uppsala) skriv den 24.2.2021 i e-post til undertegnede «… at detta (er) ett svärd från vendel-/merovingertid. Utifrån ornamentiken skulle jag tippa på att det är från mitten till senare delen av perioden, dvs. ca. 650–750 e.Kr.» (u.h.) Ljungkvist antar at sverdet kommer fra Sverige og at det er formet etter det romerske sverdet spatha og var tveegget. I samme grav lå det også spyd og øks. Funna oppbevares av NTNU Vitenskaps-museet i Trondheim. Sverdet tyder også på at Hunnagården var et høvdingesete og et maktsenter eller sentral del av et større maktnettverk i den regionen Namdalen inngikk i.

Hunnagården – maktsenter i stor-Namdalen – «været en Gaard av stor Betydenhed»

Det har sia 1997 vært kjent at busettingen på Hunn skriver seg tilbake ca. 3 000 år. Derimot har det ikke vært kjent hvilken gård det var. Vi vet nå at det var én «urgård» Hunn og at alle gårdene på Hunn skriver seg fra denne og trolig også andre i bygda og kanskje utover det. Hunnagården var nok et høvdingesete/maktsenter som antakelig har hatt varierende betydning opp gjennom historia. Gården kan ha vært ett av de sentrale maktsentra i den nordlige regionen som omfattet Namdalen og Hålogaland.

Gerhard Schøning skreiv at «… Strax østen for den (Skage gård – tilføyd her) ligger den Gaard Hund (dansk skrivemåte – t.h.) som vistnok har, i fordums dage, været en Gaard av stor Betydenhed. Østen for den … ligge en mængde, deels runde, deels aflange Kiæmpe-Haaue, deriblandt en deel temmelig store … Alle … beløbe sig til omtrent til 50.” (u.h.)

Det var nok basert på kunnskap som levde her på folkemunne og det var sikkert en korrekt beskrivelse for Hunnagården som var forløper til alle tre gårdene på Hunn dvs Skage og de to hunnagårdene og fram til at nedgangen kom enten ved H.Hårfagre og/eller kristninga etter 1030.

Eneste skriftlige opplysning om Hunn i eldre tid er at Schøning samme sted skrev at Tore Hund (det er uvisst om dette er namnet hunn eller stedsnamnet hunden som har en helt annen betydning – gjerne ureint farvann til sjøs og forblåste steder på kysten) skulle delta i et planlagt slag i Hunna-moen og at han først brakte sine verdisaker til Bertnem. Det er nærliggende å tenke at dette skjedde rundt 1030. Det er fullt mulig at Hunnagården fikk sitt nådestøt på denne tida. Vi vet ikke om det planlagte slaget ble gjennomført, men det er grunn til å tru at i så fall hadde det blitt fortellinga på folkemunne og ikke bare at et slag var planlagt der.

H.C. Sommerschield på Skage gård skrev i 1797 at siden gården Hunn lå så nært kysten, kunne det være mulig at en høvding eller nessekonge hadde budd her slik som Tore Hund ut fra hans tilnamn, men her kan han nok ha misforstått pga danskene skreiv to ulike stedsnamn på samme måte – hund. Tore sitt tilnamn er et spørsmål om når han fikk namnet, av hvem og hvorfor. Skjedde det etter 1030, så var det sikkert kirka og klart negativt pga drapet av den hellige kongen – derfor hund. Hvis det var før 1030, så kan namnet ha vært hunn dvs en god fangstmann som han sikkert også var. I så fall blir det også et spørsmål om han hadde en forbindelse til gården Hunn eller bare samme namn?

Disse beskrivelsene tyder på at Sommerschield og Schøning forsto at det hadde vært en gård Hunn med en sentral posisjon i Midt-Norge. Hvilke andre muntlige overleveringer om eldre tider levde på denne tida og som nå er borte? Begge synes å ha kjent til meir enn hva de gjengir. Var kilden Joen Hund på daværende Hund Østre også her slik som for bautasteinene?

Nedgang – eid av krona og kirka – gårdsdeling – sjøleie – Hunn skysstasjon m.m.

Nedgangen for Namdalen kom med at de underla seg Harald Hårfagre og kongene etter han, og mange flyktet blant annet til Island. Nedgangen kom også for Hunnagården, og det kan ha skjedd da, men også i forbindelse med kristninga på 1000-tallet.

Stedet/grenda Hunn er kjerneområdet til Hunnagården. Hunnagården var i middelalderen eid med en halvpart av kongen (krongods) og en halvpart av den lokale kirka (Mensalgods – gården skulle fø presten og hans folk) i den katolske kirka fram til reformasjonen i 1537 (1536 i Danmark) og også etter reformasjonen. Fabrica-gods skulle finansiere kirkebygget.

Eierne tok ut hver sin halvpart, og gården ble delt i to i perioden mellom 1433 da kirkesognet het Hunnar ifølge erkebiskop Aslak Bolts jordebok og året 1507 som er første gang kirka skrives med namnet Skagi kierke. Delinga resulterte i gården Skage som var eid av den lokale kirka og en ny gård Hunn som var krongods. Grunnen til at den ene gården fikk namnet Hunn skyldes nok at den gården videreførte tunet til Hunnagården, Denne gården ble delt i 1620 til to bruk som er de to nåværende gårdene Hunn Vestre og Hunn Østre, og tuna til disse gårdene ligger ganske sikkert på samme sted og antas å skrive seg fra tida mellom 550 og 650.

Til tross for at gårdene på Hunn var sentrale, så hadde de låg verdi (skyld) i en periode. Grunnen kan være «… en rekke «afeldinger», som regel p.g. elvebrudd eller jordskred.» slik det heter «I Justis-protokollen for 1696 …» slik Flotten skriv (Bind I s. 132) om ras på Skage gård. Elva ble da kalt «Skage Aaen» kanskje pga at elvenamnet Hunna/Hunnelva hadde gått ut av bruk allerede da og at det var før elvenamnet Myrelva oppsto, men muligens også pga at Skage var den sentrale gården da pga tilknytninga til kirka.

Begge hunnagårdene var med i det store krongodssalget i 1660-åra, og de ble solgt til brukerne først i 1703. Det ble etablert gjestgiveri og skysstasjon, Hunn skysstasjon, på disse gårdene på 1700-tallet. Ca 1820 ble begge hunnagårdene kjøpt av to brødre fra Sellæg og de drev skysstasjonen på begge gårder og det ble igangsatt nye forretningsvirksomheter blant annet ved post, landhandel, bakeri og jektefart. Jekter ble bygd på fleire gårder. I tillegg var de sentrale ifm etablering av bank, meieri med vassverk, torvstrøfabrikk og kraftverk i Værnbun. Skage gård ble bl.a. kjøpt og var en del av Hunn skysstasjon i en periode og aldersheim eid av kommunen. Sellæg’ene på Hunn kjøpte også gårdene Haklia, Nedre Hallvardmo og Trones på Namsskogan med større tømmerdrifter og eksport av plank på egen kjøl. Fleire av Sellæg’ene var også ordførere og kommunekasserere.

Årsaken til at kirka fra 1507 ble namngitt Skage, var nok at gården Skage var eid av kirka og at det var nær forbindelse mellom gården og kirka. Etter reformasjonen som besto i at kongen overtok det katolske bispegodset, var gården eid av Overhalla prestebol og sognepresten hadde «bøxelsretten» (bruksrett). Kaptein Fredrich Hartvig Sommerschield ervervet gården i 1743. Etter det var gården tilhold for Det Overhaldske Compagnie med offisersfamilien Sommerschield i tre generasjoner til inn på 1800-tallet og var derfor en sentral gård i sognet/bygda med blant annet postmottak – derav postnamnet Skage. Feil på kart bidro til at stedet Hunn tidvis har blitt kalt Skage og til omskilting fra Hunn til Skage i 1969. Det ble rettet opp i 2018 etter at kommunen i 2014 hadde vedtatt namneendring av begge bygdesentra som også er kirkesteder dvs Hunn og Ranemsletta.

Sjøl om busettinga her er cirka 3 000 år gammel, er de tre gårdene på Hunn ikke eldre enn 400 år for de to hunnagårdene og noe over 500 år for Skage. Fleire andre gårder i bygda ble etablert i nyere/romersk jernalder og er derfor meir enn 1 000 år eldre. Gårdsnamna i «Skaggabygda» tyder på tidligere etablering enn gårder i bygda Ranem med blant annet -heim-namn slik som Bertnem og Ranem, Roem, Heglem, Hildrem, Fuglem, Storem m.fl. Haugum er derimot ikke et –heim-namn.

Kirkesognet heiter nå Overhalla kirkesogn. Østre kirkesogn var før sammenslåing av kirkesogna i 2014/2015 Ranem etter den tidligere prestegården med samme namn. Dette til tross for at eldste gård er Haugåm ifølge namneforsker Botolv Helleland (UiO). Namneforsker Eli Ellingsve (NTNU) korrigerte dette ved å opplyse at haugåm/-um er dativ fleirtall og at namnet i eintall er haug. Terrenget her flatt og det tyder på at namnet kommer fra fleire gravhauger. Det kan tilsi at opprinnelig namn på den første gården ikke var Haug.

Ranem kirke ligger 25 moh. og kunne derfor vært busett ca 400 år før busettinga på Hunn ifølge H.Sveian, men skjedde det? Det bør undersøkes.

Felles for begge kirkegårdene er at gårdsgrenser «krysser» over. På Hunn skyldes det deling av Hunnagården mellom 1433 og 1507. Det er all grunn til å tru at det er samme årsak for Ranem kirkegård.

Gården Haug ble også delt fleire ganger slik som Hunnagården, jf Haugum, Hildrem, Ranem og Svenning. På Hunn førte det til at kirka endret namn fra Hunn til Skage. Tilsvarende skjedde nok også for tidligere kirker på Haug/Haugåm med antatt første kirkenamn Haug. I middelalderen het kirka Ranem og sognet fikk samme namn. Grunnen var at Ranem var prestegård. Videre fikk bygdene namn etter kirkesogna, henholdsvis Skage og Ranem.

Bygdenamnet Skage er i aktiv bruk, men det er ikke tilfelle for bygdenamnet Ranem som i dag er det eneste av de sentrale namna i Overhalla kommune som et truet med å gå helt ut av bruk. Namnet er heller ikke kartfestet i motsetning til bygdenamnet Skage som Kartverket motvillig flyttet etter namnesaka. Dette til tross for at Kartverket fleire ganger er blitt informert om det.

Hunn Østre har vært drevet av samme slekt sia år 1600 da Anders Hund var brukeren. Han foresto også deling av gården til to bruk i 1620 til tross for at han ikke var eier. Begge bruka var med i det store krongodssalget i 1660-åra, og brukerne kjøpte hver sin gård i 1703 og ble sjøleigere. Elen Furrunes som var brordatter til Lars Joensen Hund på Hunn Østre, kjøpte begge hunnagårdene sammen med sin mann Mathias J. Sellæg fra gården Sellæg rundt 1820 og solgte Vestre kort etter til hans bror. Jostein O. Mørkved mottok Gards- og ættebok fra Norges bondelag på grunn av at gården hadde vært i samme slekts eie i mer enn 250 år, og det er den fortsatt.

Groven skriv (Eldste Overhalla) at det fra alle gårder gikk veg ned til Namsen som var hoved-ferdselsåra både sommer og vinter. Skage gård har egen veg ned til Namsen og det er nok den opprinnelige vegen på Hunn. Nausta lå trolig derfor der og ble flyttet i takt med landhevinga – kanskje et stykke opp i Hunna/Hunnelva så lenge den var seilbar og ga god beskyttelse – langs Namsen måtte nok båtene dras på land. Felles veg for hunnaågårdene til Namsen er også med på kartet av 1774 og første del er felles med veg som går østover til Mo/Hallvardmo forbi småhaugan.

Nærmeste naboer – Reinbjør og Mo/Hallvardmo

På 1700-tallet var Mo/Hallvardmo det sentrale stedet i dalføret med Madame Meyer som styrte med Overhalds Marked og eide rundt 90 gårder samt sagbruk, fiskebruk m.m. Hun kjøpte Hunn Vestre i 1734 mot bl.a. pensjon og kontanter som ble stjålet av tre lokale menn og den ene ble dømt til døden i 1737. Groven skriv (Eldste Overhalla) at det er 61 hauger i Hunnamoen sør (Melamoen) og 60-70 på Sellæg. Karl Rygh skreiv at det var «… en Mengde små, runde Hauger» på Gansmo.

Den danske legen Johan Henrik Reinert (tidl. korpslege og første distriktslege i Namdal) og Johanna Blichfelt von Hadeln kjøpte Reinbjør i 1812. I 1822 ble sjukestua flyttet fra Hammersøen i Vemundvik til Reinbjør. Etterkommere kan søke stipend av Thomas Angels legat i Trondheim (Flotten bind 1). Skal tenke på det – de er mine tipp-tipp-foreldre via Værnbun og Håi.

De to hunnagårdene og Skage gård – kjerneområdet til Hunnagården

De tre gårdene på Hunn utgjør kjerneområdet til den opprinnelige Hunnagården og er resultat av deling av resterende del av Hunnagården i tida mellom 1433 (jordeboka til erkebiskop Aslak Bolt – Hunnar sokn) og 1507 (første gang namnet Skagi kierke ble skrevet.) Hunnagården hadde før denne gårdsdelinga rundt år 1500 et samlet areal på noe over 7 000 dekar (etter dialog med kårkaill’n på Skagga Mathias Formo.) Fleire gårder i bygda har betydelige arealer – tyder på tidlig etablering.

De nåværende hunnagårdene Vestre og Østre er resultat av deling av den andre halvparten og som beholdt namnet Hunn pga at den gården videreførte tunet til Hunnagården – den delinga skjedde i 1620 – det var kun en bruksdeling. Det ble to gårder først i 1703 ved salget til brukerne.

Det er to våningshus på Skage gård og eldste del av hovedbygget er muligvis fra 1880-åra ifølge Mathias Formo. Låven kan være fra noe samme tid, mens grishuset er fra slutten på 1990-åra. Produksjonen er korn i tillegg til svin. Gårdene Skiljås, Lauvli og Solberg er nå slått sammen med Skage gård.

Våningshuset på Hunn Vestre ble bygd i 1837 og er eldste hus på Hunn. Låven på Vestre ble bygd ca. 1920 etter brann. Koltjønnhytta i Nordfjellet er det gamle «storburet» på Vestre som ble revet og satt opp i fjellet på 1960-tallet. Kjøpmann-Mathis bygde alle hus på gården også buret. Gårdene hadde felles smie like ved felles gangveg (hulveg) ned til Myrelva – kalt Smeddibakkan.

Butikk-/bakeribygninga på Østre kom fra Haklia. Skysstasjonen med gjestgiveri på gårdene ble avviklet med biltransporten som kom inn på 1900-tallet rundt første verdenskrig – kanskje da Johannes Sellæg overtok Østre i 1916. Han og Margrethe Aavatsmark overtok Aavatsmark gård (utt. å’vassmark – øvermarka) på Høylandet (ca. 11.500 dekar) i 1917 og drev begge gårdene. Johannes kjøpte også Hallvardmo Nedre (nå: Mælen) i 1918 og solgte gården videre i 1920. Hunn Østre ble i 1931 solgt til Brynhild (søster av Johannes) gift med lærer Ole Mørkved fra Rosset.

Landhandleriet på Østre ble avviklet på 1920-tallet og bakeriet ble utleid til Skage samvirkelag (nå: Spar Skage) til inn på 50-tallet. Namdal skogeierforening hadde kontor på gården gjennom 40-åra pga at Jostein O. Mørkved var disponent. Posten ble flyttet fra Skage gård til Østre tidlig på 1800-tallet og videre til Haugum og derfra til Vestre rundt 1870 og videre til bygget etter Skage Dampmeieri tidlig på 1950-tallet. På Vestre produseres korn, potet og svin og gress på Østre.

På grunn av at låna på Lauvli brant, er det ikke mulig å avklare når «gammel-låna» på Østre ble bygd. Nytt våningshus ble oppført i 1902 og bygd som et gjestgiveri med tillegg av to leiligheter. Det er i dag seks leiligheter etter ombygging ca. 2015. Låve og buret ble bygd ca. 1870. Butikk-bygninga hvor også bakeriet var fram til ca. 1950, ble revet på 80-/90-tallet. Baker Berntsen med familie budde i leiligheta her. Baker Olsen bygde hus like ved gården. Hunn sag som ble bygd på 60-tallet var felles for de tre gårdene. Einar Mørkved bygde i 1972-73 første nybygde løsdriftsfjøs for melkeproduksjon nord for Dovre. Fjøset ble bygd ca. en halv kilometer øst for gårdstunet.

Etterord – negative konsekvenser av feil namnebruk – takk til skribenter og bidragsytere

Uten tilgang til kildene her hadde dette ikke blitt skrevet. Det er vanskelig å overdrive betydningen av at vår historie skrives og korrigeres fortløpende.

Jeg vil først minnes to av de fremste Sellæg’ene på hunnagårdene dvs Mathias A. Sellæg på Vestre og Jørgen Darre Sellæg på Østre. Mathias var ordfører i Overhalla kommune i fleire år og var den som drev mest omfattende forretningsvirksomhet på Hunn ved bl.a. landhandel, gjestgiveri, skysstasjon, skog- og trelasthandel ved større tømmerdrifter og egne sagbruk og eksport med egne båter, skipsbyggeri, partner i fleire fartøy og bygde nye hus på gården. Krimkrigen satte en stopper for hans virksomhet slik at han gikk konkurs rundt 1860.

Jørgen fra Østre startet med å selge klær til fiskere på kysten og ble jekteskipper og var sammen med to brødre medeiere i ei frakterute mellom Bergen og Kirkenes. På gården drev han skysstasjon med gjestgiveri. Han deltok da lensmann Sefanius Flotten skulle arrestere en kirketjuv fra Østfold. Begge ble skutt, men fortsatte likevel jakta og klarte til slutt å fange tjuven. Flotten ble skutt på nytt og drept. Boka er interessant og bra, men tittelen kunne med fordel vært mer informativ enn Drapet i Overhalla. Boka er også en del av historia om Reitgjerdet-skandalen. Tjuven beklaget i ettertid kun at han ikke også fikk drept «tjukken» – det var Jørgen. Kula satt i arma resten av livet.

Jørgen drev skysstasjon sammen med Vestre og bygde et lite hotell på gården, drev landhandel og bakeri, var kommunekasserer og primus motor og styreleder for Skage Dampmeieri, Overhalla torvstrøfabrikk og Vannebo Elektr.verk og en av initiativtakerne til Aldersheimen. Han toppet skattelista i kommunen i 1906 og ga fleire ganger pengelån til meieriet. Antakelig ble Hunn vassverk med kummer i Hunnaåsen ovafor Lauvli, bygd samtidig med meieriet.

Sønnen Johannes fikk problemer etter krakket på New York – børsen i 1929 og solgte derfor Østre til sin søster Brynhild som flyttet fra Trondheim til gården med to av fire barn. Lærer Ole måtte vente fordi lærerlønna var fleire ganger høgre i Trondheim enn i Overhalla samt at to av barna skulle fortsette på skole der.

Når en undersøker ulike forhold, så vil en gjerne oppdage feil og noen ganger litt overraskende. Tema i denne artikkelen er stedet Hunn i Namdalen og namnet betyr jakt, fangst og fiske. I dansketida ble mange stedsnamn skrevet på dansk og det har medført både feil og misforståelser bl.a. ved at stedsnamnet hunn ble skrevet hund som er et heilt anna namn som betyr et utrivelig sted på kysten bl.a. farlig skjær. Namneforsker og medforfatter til Norsk stadnamnleksikon Ola Stemshaug skreiv at namnet hund er «… eit gamalt ord for fiske og fangst» i boka Namn i Noreg (s. 67). Det er feil og sikkert et hendelig uhell – han visste bedre, sjå stadnamnleksikon.

På Hunn ble vegskilt med namnet Hunn skiftet ut med nye skilt med bygdenamnet Skage i 1969. Antakelig ble det gjort i god tro fordi kun kirkesognets (og bygdas) namn Skage var kartfestet. Og det samme skjedde etter at vegskilt med namnet Ranemsletta ble erstattet av nye skilt med kommunens namn Overhalla på 90-tallet. Ingen protesterte og omskiltingene førte til at folk begynte å si «på Skage» og «på Overhalla».

Da kommunen skulle kjøpe Kjerkåkeren fra Hunn Østre vedtok daværende Nord-Trøndelag fylke at det skulle foretas arkeologisk undersøkelse og rapportens overskrift er «Skage gnr. 13/2» og «reguleringsplan for Skage sentrum». Begge deler er feil. Gårdsnr. 13/2 er Hunn Østre. Skage gård har gnr 10. Videre har sentrum i bygda Skage et namn og det er Hunn. Det er nærliggende å anta at opplysningene er gitt av kommunen. Uansett var årsaken feilskiltinga i 1969 og feil på Norgeskart.

Ordfører Per Olav Tyldum m.fl. hadde grunn til å tru at namneendring ville være et populært tiltak da kommunestyret vedtok namneendring av begge bygdesentra den 26.5.2014 – stemmetalla var 19 mot 2. Vedtaket ble påklaget av Namdal historielag og fulgt opp av Aksjonsgruppa for korrekt bruk av stedsnamn i Overhalla mht Hunn og vi lyktes omsider ved at Klagenemnda for stedsnamnsaker omgjorde eget vedtak den 5.6.2015 og fastslo at korrekt namn er Hunn.

Det passet ikke for regjeringa Solberg som ønsket å gi fri namnemyndighet til kommunene som ledd i regjeringas kommunereform. Kulturministrene Helleland (H) og Skei Grande (V – fra Overhalla) forsøkte å få til lovendring og fjerne det svake vernet eldre nedarva stedsnamn har etter stadnamnlova hvor det står i § 1 at eldre stedsnamn er kulturminner. Det betydde lite da og kanskje ellers også? Det er verdt å minnes når politikere holder festtaler, men også ellers.

Dette ble derfor en av de mest profilerte namnesakene her i landet sia fleire byer fikk nye fornorska namn for rundt 100 år sia. Vi bør i den anledning minnes Oluf Rygh m.fl. som var hovedforfatter av standardverket Norske Gaardnavne (på dansk!) med 17 Bind. Det var et storverk i likhet med det Ivar Aasen utførte for norsk skriftspråk. Benytter anledninga til å anbefale boka om brødrene Rygh – samt omtalen av deres søstre og foreldre m.fl. Arne Mørkved fra Rosset skrev også gode omtaler av brødrene i boka Namdalsslekter og er gjengitt i boka om brødrene.

Jeg vil benytte anledningen til å takke for all deltakelse og støtte i arbeidet med å få tilbake de korrekte namna på de to bygdesentra i kommunen dvs Hunn og Ranemsletta.

Jeg vil her også trekke fram artikkelen om Namdalen etter istida av Harald Sveian samt funnet av bautasteinene fra Hunnagården på den tidligere gården Lauvli av Anne Mørkved og Thore Einvik Kværnø. De forsto hvilke steiner det var fordi de hadde lest det Schøning skreiv om sitt besøk i Overhalla og sett kartet H.C.Sommerschield laget for G.Schøning – steinene kunne derfor reises på nytt.

Jeg har vært i kontakt med mange i forbindelse med namnesaka og arbeid med historia om Hunn og Namdalen i ettertid og vil takke for all velvillig bistand. Vil her minnes professorene Audun Dybdahl (NTNU) og Frode Iversen (UiO).

Jeg vil også takke for godt arbeid og samarbeid i forbindelse med ny presentasjon av Hunn gravfelt og for godt og langt samarbeid med kjernen av Aksjonsgruppa for korrekt bruk av stedsnamn i Overhalla og for de ca. 230 som deltok i Opprop for korrekt bruk av stedsnamn i Overhalla. Vi noterte oss at noen få skiftet side i ettertid med noe uklare motiv.

Jeg vil også takke fleire for rett til å bruke foto og til slutt min trofaste rådgiver og støtte Carl Ivar Storøy fra gården Gran på Hunn. Han har vært leder av både av Overhalla og av Namdal historielag samt vært landbrukssjef både i Overhalla og Namsos kommuner samt betydelig erfaring fra bistandsarbeid i Øst-Afrika. Vi skreiv første skriv sammen om stedsnamna Hunn og Skage i april 2012 etter at diskusjonen om namnebytte kom opp. Det har mildt sagt skjedd mye med vår kunnskap om området og disse stedsnamna etter den tid. Samarbeidet pågår fortsatt bl.a. med oppfølging av namnesaka samt skriving av eldre lokalhistorie som denne teksten er en del av.

Litteratur – bibliografi:

https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Bibliografi:Namdalen&mobileaction=toggle_view_desktop.

Artikler i Årbok for Namdalen:

Andreassen, Svein: Varder i Namdalen, 2022.
Farbregd, Oddmunn: Nams-osen – eit distriktssentrum som landhevinga stadig flytta,
Forseth, Lars: Fire graver og en hustuft, 2023.
Mørkved, Brynjar: En bauta over slit, innsats, satsing og fellesskap – en anmeldelse av boka ”Bureiserhistorie for Tramyra og omegn” i Overhalla, 2006 og i Lokalhistorisk magasin 2/2007.
Mørkved, Brynjar: Namnesaka i Overhalla. Medforf. Ole Formo, Ole Martin Skilleås, Carl Ivar Storøy Kjell Ivar Vannebo, 2018.
Mørkved, Brynjar: Hunn gravfelt og oldtidsgården Hunn, 2025.
Mørkved, Oddvar og Karl Dag Vorren: Vetene (Vattin og Vettan) i Namdalen og Hålogaland,
Mørkved, Oddvar og Sanna: På leiting etter en jernaldergård på Hammer i Skage, 1992.
Mørkved Vorren, Brynhild: Pollenanalyse – en kilde til bosetning, 1970
Ramstad, Egil: Namdalen – eit namn frå Herule-tid?,
Risnes, Ola: Historia om Skage dampmeieri,
Smedstad, Ingrid: Kavlbrua over Tranmyra, 2001.
Sommerschield, Henrich Chr.: Topographisk beskrivelse over Numdals fogderi – 1797, 1984
Storøy, Carl Ivar: Steinalderfunn i Overhalla – rød skiferkniv i Finnfjellet,
Sveian, Harald: Namdalen – fra steinalders fjord til fruktbar jord,

Balstad, Erling: Overhalds marked – Melamartnan – Handelsplass og Sodoma, Museet Midt, 2020.

Bojs, Karin:

Min europeiske familj de senaste 54.000 åren, Albert Bonniers Förlag, Stockholm 2015.-
Europas mødre – de siste 43.000 årene, Spartacus forlag, Oslo 2022.

Bojs, K. og Peter Sjølund: Svenskerna och deres fäder de senaste 11.000 åren, Albert B. Förlag 2016.

Büntgen, Ulf m.fl.: Cooling and societal change during the Late Antique Little Ice Age from 536 to around 660 AD, Nature Geoscience volume 9 2016 – https://www.nature.com/articles/ngeo2652.

Christiansen, Per R.: Namdalens historie 1600 – 1837 – mellom skogen og havet, Namdal historielag, Namsos 1999.

Duna, Nils Roger: Samer og reindrift ved Namsenfjorden, – fragmenter av den samiske historien i området, eget forlag 2/2020.

Dybdahl, Audun (tidl. NTNU):

Leidangen i Frostatingslagen og Trondheim len, Skattelisten 1590/91 i en historisk kontekst, Tapir akademisk forlag 2001
Tiendepengeskatten som kilde til folk og samfunn ca. 1520, Tapir akademisk forlag 2005

Dørum, Knut og Eirin Holberg: Frå høvdingedøme til statsmakt i Noreg ca. 200 – 1350, Cappelen Damm Akademiske, Oslo 2017

Ellingsvåg, Sturla og Wolfgang Wee: 12.000 år med norsk historie – Arven fra jegere, krigere og vikinger, Kagge forlag 2023.

Eriksen, Svein: Skatteliste 1906 for Overhalla kommune, Meldingsblad for Overhalla historielag 1/2022.

Farbregd, Oddmunn: Perspektiv på Namdalens jernalder, Viking 1979

Gräslund, Bo:

Fimbulvintern, Ragnarök och klimatkrisen år 536-537 e.Kr., Saga och sed, Kungl. Gustav Adolfs Akademiens Årsbok 2007.
Fimbulvinteren er ikke en myte, https://www.forskning.no/arkeologi-historie-klima/fimbulvinteren-er-ikke-en-myte/258233, forskning.no

Flotten, Olav og Gunnar Groven og Overhalla bygdebok, 6 bind.

Groven, Gunnar:

Det eldste Overhalla, Overhalla kommune 1999.
Skage kirke og eldre kirker i Skage sogn, Skage menighetsråd 2003

Groven, Gunnar og Sverre Gustad: Ranem kirke 800 år, Overhalla kommune 1987.

Hjulstad, Ola:

Skogrike Namdal, eget forlag, Harran 1989.
Namsen i våre minner – Fra kildene i Børgefjell til utløpet ved Namsos, e.f., Harran 1984.

Iversen, Frode: Tinget i Trøndelag i yngre jernalder og middelalder, Gunneria 81/2017, NTNU

Jonassen, Helene: Reinert – slekta 1775 -1992, hefte 1993.

Knutsen, Willy André:

Travmyr, Tranmyr eller Tramyr?, Meldingsblad for Overhalla historielag 2/2024.
Kavlvegen over Tramyra, Meldingsblad for Overhalla historielag 1/2025.

Koch Johansen, Øystein: Bronse og makt – bronsealderen i Norge, Forente Forlag AS 2000.

Krekling, Sigurd: Namsos 1914 – 1954, Namsos kommune 1961.

Kulturminnelover:

Kulturminneloven – https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1978-06-09-50
Stadnamnlova – https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1990-05-18-11
Straffeloven § 242 – kulturminnekriminalitet – https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-05-20-28

Kvarme Skoglund, Fredrik: Klingbygging av båter, SPOR 2022, NTNU.

Mørkved, Arne: Namdalslekter – Spillum-Strandslekten 1665-1935.

Mørkved, Arne, Vidkun Sellæg og Arbeidsutvalget: Sellægslekta, 2.utg., Overhalla 1985.

Mørkved, Brynjar:

Stadnamnlova og vern av stedsnamn, Nytt om Namn 59/60-2014, Norsk namnelag (NN).
Overhalla-saka. Feil fakta og feil juss i klagesak?, Nytt om namn nr 61/62 – 2015, NN.
Overhalla-saka – avvikling av vern av stedsnamn?, Nytt om namn nr 63/64 – 2016
Overhallasaka – status. Nytt om namn nr 65/66 – 2017
Stedsnamn i Overhalla og namnesaka – Meldingsblad for Overhalla historielag, Del I – 2/2019 og Del II – 1/2020.
Bautasteiner på Hunn, Meldingsblad for Overhalla historielag, 2/2020.

Mørkved, Karl L.: Skogbruk og treforedling i Namdal – historisk streiftog, F.Bruns bokhandels forlag, Trondheim 1949.

Mørkved Sanna (Strand): Husmannsplasser i Skage sogn 1801-1900, utgitt av Overhalla kommune 1991.

Mørkved Vorren, Brynhild: Namdalsskogens 10 000-årige historie i Skogrike Namdal av Ola Hjulstad 1989.

Museet Midt – https://museetmidt.no/:

Kystmuseet Norveg – https://kystmuseetnorveg.no/, Rørvik, Nærøysund kommune.
Namdalsmuseet – https://museetmidt.no/besok-vare-museer/namdalsmuseet/, Namsos by.
Norsk sagbruksmuseum: https://sagbruksmuseet.no/formidling-og-laering/sagbrukshistorie/ – https://sagbruksmuseet.no/, Stiftelsen Spillum Dampsag og Høvleri, Spillum, Namsos. – https://digitaltmuseum.no/021018554932/namsen-fellesflotning.

Namdalsavisa: Div oppslag om Namnesaka i Overhalla, Hunn gravfelt og Olamohaugen på Hunn.

Nord-Trøndelag fylkeskommune:

Arkeologisk undersøkelser i 1997 – T-22319 – Skage gnr 13/2 (skal være Hunn Østre).
reg. 2013 – Hunn (13/2), Askeladden ID: 169996/1-19.

Norges Bondelag: Gards- og ættebok nr 507 – Hunn Østre i Overhalla, skrevet av Olav Flotten.

NTNU Vitenskapsmuseet:

rapport 2014-2 – Arkeologisk undersøkelse, Høkneslia i Namsos
rapport 2024: 4 – Dokumentasjon av skadet gravhaug på Hunn, Overhalla kommune, Trøndelag.

Nummedals Jordebog: Landkommisjonen 1661, Samnemnda for lokalhistorie i Nidaros Bispedømme, Statsarkivet i Trondheim 1995.

Rygh, Oluf og Karl: Norske Gaardnavne – Bind 15 – Nordre Trondhjems Amt, W.C.Fabritius & Sønner AS 1903.

Rygh, Sverre J.:

Kerre volinnj? – Ord og uttrykk brukt i Overhalla, Overhalla historielag 2023.
Gravhaugbefaring i Melamoen 28.5.2024, Meldingsblad for Overhalla historielag 2/2024.

Sagmo, Trygve: Bureiserhistorie for Tramyra og omegn, Namdal historielag 2004.

Sandnes, Jørn: Namdalens historie til år 1600, Namdal historielag og namdalskomm., Namsos 1965

Sandnes, Jørn og Ola Stemshaug: Norsk stadnamnleksikon, Det norske samlaget 1997.

Schøning, Gerhard: Reise giennem en Deel af Norge i de Aar 1773, 1774, 1775 paa Hans Majestets Kongens Bekostning er giort og beskreven, Tapir 1979.

Sigurdsson, Jon Vidar: Kristninga i Norden 750 – 1200, Det Norske Samlaget, Oslo 2012.

Skarland, Kåre Salamon: Ferjedrift i Namsenvassdraget gjennom 400 år, hefte – Melen 2021.

Smedstad, Ingrid: Research on wooden trackways in Norway, kap. 17 i Recent Developments in Wetland Research, Department of Archaeology, University College Dublin, Mongraph series, Vol. 2, og Warp – Occasional Paper 14, 2001

Solberg, Bergljot: Jernalderen i Norge – 500 før Kristus til 1030 etter Kristus, Cappelen Akademiske Forlag 8.opplag 2021.

Sommerschield, Henrich Chr.: Kartskisse over gårdene Hunn og Skage, Det Overhaldske Compagnie, Skage gård 1774.

Stamnes, John H.: Drapet i Overhalla i 1906 – fragmenter fra to levde liv, Namdal historielag, Namsos 2012.

Statens vegvesen: Fra bredd til bredd – Bruhistorie fra Namdalen, 2001.

Stemshaug, Ola: Namn i Noreg, Det Norske Samlaget. Oslo 1985.

Storøy, Carl Ivar:

Melamo’n – i fortid og nåtid. Del I og II, Meldingsblad for Overhalla historielag nr 1 og 2 – 2023.
Naturfenomen og fornminner på Gran, gnr. 13, bnr. 22, Overhalla. Artikkel u/arbeid for Meldingsbladet for Overhalla Historielag.

Sturlasson, Snorre: Kongesoger, Gyldendal Norsk forlag 1959.

Svarliaunet, Tori Janne: Gård og vald – Studier i Overhallas eldste bosettingshistorie, hovedoppg, ved Univ. i Trondheim 1993.

Sylvester, Morten: Båten som aldri ble ferdig?, SPOR 1/2024 (s. 30 flg.), NTNU Vitenskapsmuseet

Titlestad, Torgrim: Norge i vikingtid – våre historiske og kulturelle røtter, Saga bok, Stavanger 2012.

Weglo, Ole M.: Træk av Overhalla prestegjelds bygdehistorie, Overhalla kommune 1918.

Aavatsmark, Ivar Armas: Aavatsmark – gårds- og slektshistorie, Bergen 2000.

Aavatsmark, O.S.: Namsos – byens anleg og utvikling, Namsos kommune 1958.

Tekst og bilder fra Namdalsavisa den 22.5.2025 hhv. ved Øivind Rånes og Bjørn Tore Ness.

Nye og positive toner fra kommunen i forbindelse med åpninga av gravfeltet – klippet fra NA:

Dette er en del av en større plan om å «utsette» innbyggerne i Overhalla for vår egen historie, og samtidig gjøre kulturminner i Overhalla til turmål for alle, smilte kultursjef Siri Hongseth, da hun torsdag formiddag ønsket velkommen til «åpning» av Hunn gravfelt.

Tidligere har blant annet gravhaugene på Bertnem og den såkalte jernbanestien fått tilsvarende oppmerksomhet.

I sin hilsen understreket ordfører Hege Saugen også betydninga av å ta vare på felles kulturarv og kulturhistorie.

– Vår felles kulturarv er en viktig del av Overhallas identitet. Når det blåser opp til storm er det viktig å være godt og trygt forankret, og stå sammen om å ta vare på våre felles verdier, sa ordføreren før hun foretok den offisielle åpninga.

Egen kommentar:

Vi får alle prøve å følge opp det. Namdalen og Overhalla er rike på eldre kulturminner – både materielle og immaterielle slik som eldre stedsnamn, og slik må det gjerne fortsette.

Kartskisse

Kartskisse fra 1774 på Hunn i Overhalla – H. C. Sommerschield